Fysioøvelsen del 4
18.07.2024 Autor: kamal Kant
Først nå la Sara merke til at det var en annen dør på siden av legekontoret. Daniela åpnet den og ledet Sara inn i et lite forværelse, som inneholdt to dører til.
Daniela grep tak i den hjelpeløst bundet Sara i en av løkkene på tvangstrøyen, dyttet henne inn i forrommet og åpnet en av dørene. Sara kunne se at i det tilstøtende rommet var alle veggene og til og med gulvet dekket med tykk hvit polstring, antagelig en slags kunstskinn!
Det såkalte individuelle venterommet var ikke noe mer enn en polstret celle på omtrent 2 x 3 meter. Og det var ingen tvil om at Sara ville tilbringe minst de neste to timene der alene og hjelpeløs, fastspent i en nådeløst stram tvangstrøye.
Saras knær ble plutselig svake. Det var ikke rart hun falt ned på det polstrede gulvet i cellen da Daniela dyttet henne gjennom celledøren. Gulvet var faktisk veldig mykt, for hun skadet seg ikke da hun falt på siden.
«Slapp av, kjære!» sa Daniela igjen med sitt brede glis. Det gikk sakte opp for Sara at hun ikke hadde vært helt klar over hvilket spill hun hadde kastet seg inn i. Den plutselige endringen i tonefall og Danielas ordvalg syntes å antyde at denne etablissementet bare hadde en svært svak forbindelse til helsevesenet. Daniela lukket døren, som selvfølgelig også var polstret på innsiden av cellen.
Sara satt på huk på gulvet og så seg rundt. Det var en liten observasjonsglippe i døren, og et ganske svakt lys fra indirekte belysning skinte ned på henne fra taket. Sara klarte å komme seg på beina med overkroppen bundet og kikke gjennom glippen i døren. Men glasset var tydeligvis speilvendt, og hun kunne ikke se noe i det hele tatt. Plutselig ble hun grepet av raseri: «Åpne døren, dere drittsekker! Slipp meg ut!» Men ingenting skjedde. Det var heller ingen lyd. Tilsynelatende var polstringen i cellen svært lydisolert. Sara gjentok ropene sine, men alle forble stille.
Det burde egentlig ikke være så vanskelig å få noe ut av en slik situasjon. BDSM Sara tenkte hun skulle prøve å komme seg ut av denne tvangstrøyen. Hun hadde sett den på noen TV-programmer. Men uansett hvor mye hun vred seg eller hvor hardt hun dro, var det absolutt ingen måte å skli av jakken på. Hun klarte ikke å spre armene fra hverandre, heve dem eller senke dem på noen måte. Saras armer var bundet ut av all kontroll. I en desperasjon dro hun av all kraft på én gang, men ingenting ved jakken rikket seg. Det eneste som skjedde var at den omtrent 5 centimeter brede stroppen gjorde seg gjeldende på en merkelig erotisk måte da den presset mot skrittet hennes. Etter en stund ble hun så sint at hun begynte å skrike: «Hjelp! Slipp meg ut herfra! Dere skitne griser!» Ingenting skjedde.
Etter et øyeblikk kom det som så ut til å være Danielas stemme fra en liten, skjult høyttaler i taket: «Vær snill, kjære deg! Bare slapp av! Du blir sett senere! Og hvis du fortsetter å lage sånt oppstyr, må jeg ... hmm ... forlenge beroligelsen din! Og jeg mener «beroligende» bokstavelig talt! Du hørte at legen ga meg tillatelse til å reagere deretter på eventuelle problemer!» Stillhet igjen.
Sara satte seg ned på cellegulvet og hadde tenkt å prøve å slappe av. Men jo mer hun tenkte, desto sintere ble hun. Plutselig kom hennes neste utbrudd: «Dette er urettmessig fengsling, dere drittsekker! Jeg anmelder dere alle! Dere kan ikke gjøre dette mot meg!» Sara gjentok disse ropene et par ganger til, men ingenting så ut til å skje.Plutselig åpnet celledøren seg, og Sara følte seg lettet, i den tro at hun snart skulle bli løslatt. «De har endelig funnet ut av det», tenkte hun for seg selv.
Det var ikke legen som kom inn, men Daniela igjen, med et svært strengt uttrykk. Daniela sto foran den bundet Sara, med hendene skjult bak ryggen. Et øyeblikk sto de to ansikt til ansikt, og Sara prøvde å se like streng ut som Daniela. Sara la merke til at Danielas antrekk tydeligvis hadde endret seg litt. Selv om hun fortsatt hadde på seg en hvit frakk, som vanlig for helsepersonell, var den altfor kort! Dessuten hadde Daniela på seg forbløffende høye hæler, og de hvite nettingstrømpene virket også malplasserte for helsepersonell. For ikke å snakke om strømpeholderen som stakk ut fra bunnen av den altfor korte frakken. På en eller annen måte virket det også upassende at Daniela skjulte noe bak ryggen.
Det var som å plystre i mørket da Sara sa: «Takk for at du kom og slapp meg ut av denne tvangstrøyen!» Daniela sa ingenting, men slapp det hun hadde gjemt bak ryggen. Hun grep Sara igjen i en av løkkene på jakken og dyttet henne ned på den myke bakken. Så snudde Daniela Sara over på magen og satte seg på huk over ryggen hennes. Sara la merke til at Daniela tydeligvis prøvde å stappe noe som lignet en stor rød gummiball inn i munnen hennes. Så hun lukket munnen umiddelbart hardt. Men plutselig klemte Daniela Saras nese igjen. Instinktivt åpnet Sara munnen for å puste, og – suss! – Daniela hadde tvunget ballen inn i munnen hennes, helt bak tennene.
Sara innså at ballen tydeligvis var laget av silikon eller noe lignende, fordi den var veldig myk. Da hun bet på den, ga den litt etter, men da hun prøvde å bite lenger ned, ble den steinhard. Å bite den var også ganske anstrengende, siden ballen virket ganske stor. Da hun slapp av i kjeven, tvang ballen munnen hennes vidåpnet og fylte den helt, slik at Sara i beste fall bare klarte et veldig dempet «Mmmmmmpf!». Sara kunne også føle det som så ut til å være en stropp som ble strammet rundt halsen hennes ...
... oppfølgeren følger
- Ligotør
Meld deg på nyhetsbrevet vårt, og gå aldri glipp av en episode!
Nyhetsbrevabonnement