Achim med terapeuten del 4

Men mens han fortsatt ventet på at tvangstrøyen skulle åpnes, kjente han at Martina raskt dro av seg stringtrusen i stedet ...

Dette forbauset ham så mye at han ikke gjorde motstand da hun spente håndjernet tilbake rundt høyre ankel hans. Han ville gjøre motstand med det andre beinet, men hun hadde allerede grepet det med begge armene – og på et blunk var den andre ankelmansjetten godt festet til sengerammen igjen.

Denne uventede vendingen gjorde ham så opphisset at han umiddelbart fikk ereksjon igjen.

"Der har du det!" sa Martina og snudde seg bort. Hun tok noen skritt, og kom så tilbake. Achim hørte en svak, metallisk ringing.

"Små spenner! Halemansjettene!!", gikk det gjennom hodet hans.

"Vær så snill, ikke gjør det! Hjelp! Hjelp!" skrek han i panikk.

«Så! Det er nok!» sa Martina sint. «Ingen her har noen gang ropt om hjelp. Dessuten har jeg allerede advart deg to ganger. Tredje gang ...!»

Igjen hørte Achim den forbannede lyden fra skuffen, og kort tid etter kjente han Martinas pust rett over de bindte øynene sine.

Uansett hva han hadde forventet, ble han fullstendig overrasket da hun plutselig holdt ham for nesen. Han åpnet munnen refleksivt, og før han skjønte hva som skjedde, kjente han en hard lærkule mellom leppene og tennene. Denne var visstnok mer eggformet som en amerikansk fotball, fordi den fylte munnvikene fullstendig. Overveldet av følelsen av at han egentlig ikke kunne si mer, gjorde han ingen motstand da Martina strammet lærreimen bak hodet hans.

«Tale er sølv, taushet er gull, min kjære», sa hun hånlig.

Så kjente Achim noe rundt bli trukket over den erigerte penisen og testiklene hans. Han var ikke i tvil – dette var forsiden av halesjengen. Og hun levde opp til navnet sitt, for han følte Martina spenne tre små lærreimer rundt skaftet hans, den ene etter den andre.

«For å hjelpe deg med å beholde ereksjonen», sa hun med et fnis. «Hvem vet hva vi trenger dem til neste gang!»

Nå var Achim fullstendig fra seg selv. Han bare lot det skje idet Martina la to lærhåndjern rundt knærne hans og dro dem veldig vidt fra hverandre med stropper på sengerammen.

Han kunne ikke ha vært mer hjelpeløs.

Der lå han: med halejernene på plass, beina vidt spredt og bundet til sengen, armene sikkert bundet i en tvangstrøye – og immobilisert med en streng munnbind.

Mens han registrerte alt dette og prøvde å i det minste sette seg opp, hørte han Martinas stemme fra sengegavlen:

«Det var det jeg trodde. Det er sånn de alle reagerer.»

Noen stropper raslet, hun fiklet med skuldrene på tvangstrøyen hans – og med en sterk «Ratsch» Han ble presset dypt ned i sengen av ytterligere stropper på skulderen.

«Ikke vær redd, kjære!» sa hun. «Du får snart den dype avslapningen din. Men det er fortsatt en lang vei å gå. Vi er tross alt ikke her for moro skyld!» Nok et fnis fulgte.

Det som skjedde deretter overgikk alt Achim noen gang hadde forestilt seg når det gjaldt emosjonell sansning.

Martina kilte ham uregelmessig mellom lårene hans. Igjen og igjen lot hun en av fjærene sine gli nedenfra over testiklene og anusen hans, mens den andre sirklet lett over glansen hans.

Achim lurte på om han ville besvime av opphisselse.

"Vel, din lille idiot? Har du lyst til å komme nå?" sa hun med en ondsinnet undertone. «Jeg lar deg ikke! Jeg lar deg ikke!!» sang hun hånlig.

Mange pauser fulgte – og like mange nye kiling- og stimuleringsangrep, helt til Achim mistet all tidssans.

Da en av pausene var litt lengre, sa hun skjemmende:

«Kom igjen! La oss nå gå ett skritt videre!»

Hun rev kluten fra øynene hans som hun hadde brukt til å skjule synet hans i begynnelsen.

Det Achim så fikk ham nesten til å besvime igjen av opphisselse …

- Ligotør
Oppfølgeren følger